Naturligvis har det vært en sorg å innse at alle mine nærmeste er utsatt for en ulovlig industri, skriver artikkelforfatteren.Den norske adopsjonsdebatten kjenner meg som en utakknemlig adoptert. Selv har jeg tenkt at arbeidet mitt gjenspeiler familieverdiene jeg er vokst opp med.Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.
«Du sier at du elsker meg som en datter, noe jeg ikke tviler på. La meg spørre deg, blir kjærligheten vår mindre av at den er ulik? Hvorfor settes de opp mot hverandre?»«Nei, det er jo selvfølgelig en annen situasjon det. Det kan jo ikke det», svarte hun tydelig. Da jeg ble gravid med førstemann, ble infertilitet elefanten i rommet vi måtte forholde oss til. Dette kunne vært enda en knute. Moren til en venninne lærte meg opp i amming. Min mor fortalte meg at det vanskeligste i oppdragelsen var at vi barna hadde en annen natur. Svangerskapet førte oss desto nærmere sammen. Også fordi vi kunne snakke om min ammende mor på Sri Lanka.
Å være oppdratt i et norsk hjem hvor de lærte å lage autentisk srilankisk mat, tok oss med på solfest med det tamilske miljøet, fortalte om hentereisen på sengekanten og feiret mødrene på bursdagen vår, samtidig som de anerkjente våre individuelle behov, skapte på mange måter et skjevt bilde av storsamfunnet for meg.
Får foreldrene våre tilsvarsrett når adoptanter og foreningene ytrer seg? Det snakkes fortsatt om og ikke med.