Leder | Den krevende toleransen
Det er hverken modig eller spesielt intelligent å brenne Koranen, eller Bibelen for den del. Bokbål har i det hele tatt en lite ærefull historie, og er en lite sivilisert debattform. Felles for denne aggressive måte å ytre standpunkter, er manglende evne til å artikulere motargumenter.
Men det er altså lov å sette fyr på religiøse skrifter. I Sverige så vel som her til lands regnes det å brenne Koranen som en religionskritisk ytring. Det er alt annet enn konstruktivt i en religiøs diskurs, men altså høyst legalt. Derimot er det ikke lov å kaste stein på den som ytrer seg på denne måten, eller ramponere biler fordi man er uenig. Det er heller ikke spesielt konstruktivt.
I Sverige har raseriet fra demonstrantene ikke bare rettet seg mot Paludan, men også mot politiet og storsamfunnet som tillater å krenke muslimer på denne måten. Det er en feilslutning, men også ytringsfrihetens åpenbare dilemma. Et dilemma ekstremister fra alle hold til alle tider har visst å utnytte.
For de færreste tror at Paludans Koranbrenning er et uttrykk for religionskritikk. Hans provokasjon handler om å stirre opp folk til kokepunktet slik at de går fysisk til verks. Paludan får nøyaktig den reaksjonen han er ute etter. Det er like forkastelig som det både er banalt og utspekulert.