Fredsprisvinnerens nobelforedrag ble smuglet ut av Evin-fengselet i Iran og lest opp av barna.
Narges Mohammadi har viet hele livet til å kjempe mot dødsstraff og for iranske kvinners rettigheter. Søndag mottok familien Nobels fredspris i Oslo. Narges Mohammadi selv sitter i fengsel i Iran.Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.
Ali og Kiana tok søndag imot Nobels fredspris på vegne av sin mor Narges Mohammadi som er fengslet i Iran. En stol sto symbolsk tom.Midt i voldens flammer og opprettholdelsen av tyranni har vår sak i årevis dreid seg mer om overlevelse enn bedring av vår «livskvalitet».
Tyranni og krig skaper begge en mengde offer. Ofrene for tyranni og krig er ikke bare de som har mistet livet. Begge utfordrer menneskeligheten og verdigheten til de overlevende, tilskuerne og til de som forblir tause. Hvem kan hevde å forbli et menneske i denne kampen?Etter denne innledningen ønsker jeg å gå tilbake til øyeblikket da Nobels fredspris ble kunngjort og ekkoet fra fru Reiss-Andersens uttalelse.
På den juridiske arenaen må jeg rett ut si at Den islamske republikken Irans rettsvesen er en manifestasjon av urettferdighet og tyranni, med brudd på menneskerettigheter. Domstolenes uavhengighet er umulig, fordi lederen av denne statsmakten er direkte utpekt av Den øverste lederen, og revolusjonens domstoler kontrolleres av sikkerhetstjenester og militære institusjoner. Det som ikke kan oppnås i dette rettssystemet er «rettferdighet».
I en slik kontekst har særlig iranske kvinner som har stått ansikt til ansikt med det autoritære religiøse regimet fått evne og mulighet til å utfordre kulturelle og institusjonelle mønstre, og blitt en innflytelsesrik kraft i kampen og motstanden, der de peker ut en visjon om styresett og demokrati i fremtidens Iran.
Intensiveringen av kvinneundertrykkelse gjennom «påbudt hijab», regjeringens skammelige politikk, vil ikke føre til at vi blir «passive» eller «konforme», for vi mener at regjeringens «påbudte hijab» ikke er en religiøs plikt eller kulturell norm, men snarere en måte å bevare autoritet og undertrykkelse i hele samfunnet.
Støtten fra en global folkeopinion gjennom anerkjente internasjonale medier vil utvilsomt ha betydeliginnvirkning på kontinuiteten og styrkingen av det iranske folks demokratiske bevegelse.Det iranske folket vil utvilsomt fortsette sin kamp, men i dagens globaliserte verden spiller regjeringer, globale sivilsamfunn, inkludert internasjonale organisasjoner og institusjoner, media og uavhengige ikke-statlige organisasjoner en udiskutabel rolle.
Vedtaket om Verdenserklæringen om menneskerettigheter i FN og eksisterende mekanismer, traktater, internasjonale og europeiske og domstoler har ikke forhindret uhemmet og brutal undertrykkelse, ødeleggelse av liv, brudd på folks grunnleggende rettigheter, tortur, diskriminering og regjeringers undertrykkelse av egen forsvarsløs befolkning.