Jeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Det er en djerv påstand, og det er nok ikke særlig hold i den. Kunst, kultur, musikk er ikke en vaksine mot ondskap, eller vilje til å begå ondskap. Tvert om: Tyranner har selv bedrevet kunst. Hitler var kunstmaler, Mao Zedong skrev dikt, Mussolini spilte fiolin, og likte jazz.
Og når det virkelig stemmer, så er båndet som oppstår mellom artisten og lytteren, mellom de på scenen og de i publikum, som en dyp og intim samtale. Som også skaper rom for samtaler mellom alle. For musikken er som et språk vi alle – ja, bortsett fra dem dere vet – forstår og behersker og føler oss vel med.
Det enkle kan være like flott som det kompliserte. En «opplagt» akkordprogresjon kan avføde den mest fortryllende melodi. Inni dypt komplekse skalaer og rytmiske mønstre, kan en søt barnesang tre frem.Som tenåring og tidlig voksen, var musikken en helt oppslukende interesse, men også en viktig identitetsskaper. Man ble det man hørte på. Slik er det kanskje ikke lenger.
Det er nesten et usunt forhold, for jeg klarer ikke lenger å forholde meg kritisk til ham. Gilmour er Gilmour, og om det han fortsatt gjør er bra eller ikke, er umulig for meg å si.
Norge Siste Nytt, Norge Overskrifter
Similar News:Du kan også lese nyheter som ligner på denne som vi har samlet inn fra andre nyhetskilder.
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »
Musikk er kjærlighetJeg fremsetter følgende hypotese: Verdens tyranner hører aldri på musikk.
Les mer »