Arven etter 22. juli preger oss fortsatt
Lytt til saken Femten år har gått. Det kjennes lenge siden, og nylig – på samme tid. Alle de som opplevde det, på nært hold eller på avstand, kan fortelle nøyaktig hvor de var da det ble klart for dem hva som hadde skjedd – eller var i ferd med å skje.
Men dagens ungdommer, enten de var små barn, eller ennå ikke var født – de vet bare det de har hørt. I ettertid. De opplevde ikke frykten. Rosetogene i dagene etterpå.
Eller oppgjøret med alt som hadde gått galt i håndteringen av terroren. Kanskje er det for dem slik som fortellingen om Berlin-murens fall i 1989 var for noen av deres foreldre – en dramatisk historie som de har blitt fortalt, men som de ikke selv fikk med seg. Eller terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Den påfølgende krigen mot islamistisk terror preget verden i lang tid, også her hjemme.
Eller for de av oss som er enda eldre – fortellinger fra andre verdenskrig, slik vi har fått dem fra våre foreldre og besteforeldre. For oss var det historie. For dem en brutal virkelighet, som ofte formet deres syn på verden. Opplevelser og øyeblikk som står fastspikret hos tidsvitnenetidsvitnenePersoner som har opplevd en historisk hendelse og kan fortelle om den fra sitt perspektiv..
Og som aldri kan få samme tyngde hos dem som bare har fått overlevert beskrivelser av hendelsene. Derfor er historiene om alle dem som ble drept, fortalt og formidlet gjennom sosiale medier som Instagram og TikTok så viktige akkurat nå. Nettopp for å nå frem til dagens unge. For terroren som rammet oss 22. juli 2011, er en del av Norges historie.
Det vondeste kapittelet siden krigen. Et målrettet angrep på AUF og Arbeiderpartiet. På demokratiet vårt. På ytringsfriheten vår.
Og på alle våre grunnleggende verdier. 77 mennesker brutalt drept. Åtte i regjeringskvartalet. 69 på AUFs sommerleir på Utøya. Så hvem er vi nå? Hva har angrepet, og tiden etterpå, gjort med oss?
Som samfunn – og som enkeltmennesker? Har vi bearbeidet det i fellesskap? Eller har vi bare fortrengt det? Slik at det ligger der, fortsatt, som et åpent sår i vår felles bevissthet?
Noen bruker uttrykket “å legge det som har skjedd, i livsarkivet”. Det fordrer nettopp å gå inn i det som er vondt. Snakke om det, bore i det. Gå inn i det vonde, for å komme ut som et helere menneske.
Eller et bedre samfunn. Mange har snakket mye om hatet som har blomstret opp etter 22. juli. Om trusler og hatefulle meldinger, særlig til overlevende etter Utøya-massakren. Og et mørkt hat mot Ap.
Det er hårreisende å se hva noen mennesker kan få seg til å skrive – eller enda verre – gjøre. Men er det hele fortellingen? Kan det også være at det har vokst mer kjærlighet ut av det forferdelige som skjedde denne sommerdagen for femten år siden? At alt det mørke også har “tvunget” frem et lys som har blitt sterkere enn det ellers ville ha vært?
For nordmenn flest er ikke hatere. Nordmenn flest, av ulike slag, stiller opp for naboen i trøbbel. Som vi har sett etter brannen i Drammen de siste dagene. Denne sommeren har vi rodd sammen, i stuer, rundt om på barer, på Slottsplassen og overalt.
Klemt ukjente når Norge har scoret mål. Sukket oppgitt sammen når det ikke har gått bra. I kampen mot hat og mørke krefter må vi ikke la ytterkantene få sette dagsorden. Eller få skape bildet av hvilket Norge vi bor og lever i.
Sammen. Rasisme finnes. Ekstremisme finnes. Vi ser, overalt i den vestlige verden, at disse kreftene er på fremmarsj.
Det må vi ta alvorlig. Det vi ikke vet, er hvordan Norge hadde sett ut uten terroren 22. juli 2011. Hadde samfunnsdebatten vært mer eller mindre hard og polarisert enn den er i dag? Har de harde og hatefulle utfallene mobilisert en motkraft hos mange – ikke nødvendigvis med like harde skyts tilbake, men i form av en erkjennelse av at dette er en form de ikke ønsker at skal være en del av vår offentlige samtale?
Jeg tror folk flest ikke kjenner seg igjen i de harde utfallene, særlig i sosiale medier. Det er ikke sikkert at de som roper høyest, representerer særlig mange flere enn seg selv. Mye av det som skrives, er kvalmende og stygt. Men gir det et dekkende bilde av hvem vi er?
Som nasjon? Det er viktig å huske at polariseringpolariseringNår meninger og holdninger i samfunnet blir mer ekstreme og delt i to motstridende retninger. også kan handle om vranglesing. Om å ønske så hardt å kjempe mot ekstremismeekstremismeÅ ha eller støtte ekstreme politiske eller religiøse synspunkter som ofte er intolerante overfor andre syn. og hat at også samfunnskritiske, men legitime standpunkt kan bli gjenstand for stempling. For vranglesing kan gå begge veier.
På en dag som i dag, femten år etter den mørkeste dagen, må vi stanse opp og minne hverandre på hva som står på spill. Hva vi må kjempe mot. Og hva vi må beskytte. 22. juli er stadig en brutal virkelighet for dem som sto midt oppe i det. For noen av de overlevende og pårørende står tiden fortsatt stille.
Livet stanset opp. Vi andre har et ansvar for å ta samfunnet videre. Slå ned på de mørke kreftene. Samtidig som vi minner hverandre på alt det lyse.
Ser hverandre, med raushet og kjærlighet. Og bidrar, hver på vårt vis, slik at samfunnet og demokratiet vårt kan tikke videre. Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Please follow us on Google to support usNorge Siste Nytt, Norge Overskrifter
Similar News: Du kan også lese nyheter som ligner på denne som vi har samlet inn fra andre nyhetskilder.
Oljeprisen stiger etter eskalering i konflikten mellom USA og IranOljeprisen har steget kraftig etter eskalering i konflikten mellom USA og Iran. USA har rettet nye angrep mot Revolusjonsgarden og infrastruktur som støtter Irans kontroll over Hormuzstredet.
Les mer »
Nest billigst bensin i EUFor mange er ikke det langt unna.
Les mer »
Nest billigst bensin i EUFor mange er ikke det langt unna.
Les mer »
Dyrebeskyttelsen leter etter savnte katter etter storbrannen i DrammenDyrebeskyttelsen Norge leter etter 16 katter som er meldt savnet etter storbrannen i Krokstadelva i Drammen i helgen. Organisasjonen har åpnet et hjelpesenter der folk kan hente nødvendig utstyr til dyrene sine.
Les mer »